Viser arkivet for stikkord sopranos

Tv-nerds, foren eder!

Dette er mitt første innlegg, og jeg håper på ingen måte at noen føler seg støtt. Jeg bare simpelthen MÅ spørre om noe her, blant den ypperste ekspertisen.

Jeg vil enkelt og greit kjøpe DVD-boksene til mine to store favoritter innenfor tv-serie-universet – West Wing og Sopranos. Kanskje for å døyve min samvittighet ifm nedlasting, men hovedsakelig fordi jeg elsker seriene mer enn godt er (i natt drømte jeg om James Gandolfini – skjønner?).

Prisene til Platekompaniet kan være noe avskrekkende (da med særlig tanke på West Wing), og dermed kommer man til mitt egentlig ganske generelle spørsmål: Hvor kjøper man helst bokssett med DVD-er? Nå er det jo også mas om HD-DVD og Blue-ray … Noen tanker?

Det er ønskelig med sone 2 og norske undertekster, som selvsagt begrenser resultatet i stor grad. Om noen vet litt eller mye om dette, vil jeg uansett bli svært glad for respons. Og nok en gang, beklager at dette sikkert ikke faller 100% innunder sonen, men tilgi gjerne en fersking.

(PS. Hvis svaret er Platekompaniet, Amazon eller australske sider, har jeg likevel lært noe. Og hvis ingen har lyst til å svare, så er det også helt greit.)

Hvorfor Sopranos er verdens beste dramaserie

[Bilde 65357 finnes ikke eller har blitt slettet]

I min bok er “Sopranos” verdens flotteste dramaserie ever laget. Her kommer øyeblikk, scener og situasjoner i Sopranos gjennom seks sesonger som har gjort størst inntrykk.

1. A Hit Is a Hit (sesong 1) der Tony spiller golf med legenaboen Cusamano og føler seg “brukt” fordi de poshe finansvennene hans bare vil høre snuskete mafiahistorier. Tony føler seg som klassens ufrivillige dusteklovn og forteller mobbehistorie til Melfi fra barndommen som likner. Denne episoden solgte meg fullstendig til Sopranos-universet. Her står virkelig Tony frem som småby-taper-mafiosa – og ingenting er kulere enn tapere. Tony hevner seg forøvrig på Cusamano på sedvanlig smålig vis med å be mannen ta vare på en boks, som viser seg å være full av sand.

2. Alle de episodene som slutter med at Tony og Carmela sitter ved middagbordet(flest i sesong 1 og 2). Eller rettere sagt: Tony spiser og Carmela ser på T spise etter lang dag på jobben. Ingen snakker. En av disse episodene fikk meg nesten til å begynne å grine over en Annie Lennox/Eurythmics-låt som ble fadet inn bak og endte i rulletekst. Har jo aldri likt Annie Lennox/Eurythmics – hvertfall ikke siden ’82.

3. Pine Barrens (sesong 3) der Paulie og Christoffer går seg vill i skogen på jakt etter russisk torpedo. Det ender med en hysterisk frostnatt i bil og vill kamp om en pose med ketsjup. Bedre humor får du ikke. Følgende dialog fra samme sekvens er også ubetalelig:

Tony: The guy used to be an ex-KGB commando or some shit. He killed 16 Chechen rebels. He was with the interior department.
Paulie: What T? You’re breaking up.
[the call is lost]
Paulie, to Christopher: You’re never gonna believe this. The guy we’re chasing—he killed 16 Czechoslovakians. And he used to be an interior decorator!
Christopher pauses to think, then says: His apartment looked like shit!

4. Commendatori (sesong 2) når Paulie, Tony og Christofer drar til Italia på bizniz-reise. Paulie blir super-Italiano, skal imponere damene, men ender bitter, sur og inneslutta. Han blir skravlehøne i seng med italiensk dame, men hun er lei av italia-mas. Hjemme i NY skryter Paulie av “fabolous”-tur, men er egentllig superglad for hjemme igjen. Personlig synes jeg Paulie kanskje er den kuleste i serien. Han mikser taper med hissig tough guy og er verdens største skravlepetter.

5. Alle sekvensene med psykolog Melfi – spesielt de første tre sesongene – der Tony veksler mellom dust, drittunge, tough guy og angrende synder. Spesielt når han svitsjer mellom flere modus i løpet av samme psykolog-sekvens er det stort. Det er skrevet bøker – av psykologer – om forholdet mellom Melfi og Tony. Serien regnes universelt som den beste skildringen av psykoterapi ever på TV. Den norske psykologen Finn Skårderud er også fan av serien.

6. Forholdet mellom moren og T er også fantastisk skildret i de to første sesongene (samt diskutert i psykoterapi i alle sesonger) Det er det drøyeste mor-sønn forhold som har vært skildret på TV på lang tid. Og likevel er det mulig å identifisere seg med det. Jeg digger.

Der er tusen flere grunner, men de var de jeg kom på nå.