Himmelblå kan jeg styre meg for, men resten…

LA Confidential – den eneste filmen jeg kan huske hvor jeg har hivd etter pusten underveis og kommentert til (vilt fremmed) sidemann: “Fy faen!” Sterk, sterk film.

(Har opplevd det motsatte også, en vilt fremmed dame som grep meg hardt i overarmen under Titanic, men det er en helt annen historie).

Hehe, du kan godt ta den historien. LA Confidential er forøvrig den eneste filmen jeg fremdeles har på VHS…så ikke så rart jeg ikke har sett den på veldig lenge.

Knegg. Historien er ikke så lang – men vi kan vel si det sånn at damen levde seg litt mer inn i filmen enn jeg gjorde. Innlevelsen trumfet i hvert fall grundig respekten for min intimsfære.

(Obs! Denne kommentaren inneholder spoilers! :-)

LA Confidential er en fantastisk film — helt fram til slutten. Den velger å løse problematikken i den foregående, svært intelligente handlingen med pistoler, og ender med en intens og vellaget men idiotisk shootout og avslutter i beste Hollywood-stil med en scene der den fyren som man trodde var død nå står med bandasjert arm og vinker farvel med et smil mens han kjører inn i solnedgangen med dama si for å starte klesbutikk og leve lykkelig ever after. Blerg.

James Ellroys bok (som er midtpartiet mellom de frittstående romanene The Big Nowhere og White Jazz i en løs trilogi) er en langt skitnere, kompleks og realistisk historie enn filmen klarer å skildre. En enorm dimensjon av uhyggelig korrupsjon og moralsk tvetydighet forkastes i filmen bl.a. ved å gjøre enkelte figurer som Dudley Smith til ondskapen selv og kutte vekk hele det underliggende plottet om Ed Exleys familieforbindelser, og å ende filmen med denne western-shootouten. Bud White dør f.eks. en meningsløs død i forbindelse med et fangeopprør på et tog, og Dudley lever videre så han kan fortsette sin morderiske, korrupte dominans over politi og den kriminelle underverdenen. Og ingen kjører inn i solnedgangen med noen dame.

Men for all del, før den sporer av er dette utvilsomt en av verdens beste krimfilmer. Og enda godt at forsøket i 2003 på å lage en TV-serie av boken, med Kiefer Sutherland som Jack Vincennes (!), feilet.

Jeg så ikke på igår, det begynte jo altfor seint og jeg måtte prioritere denne fantastiske serien som jeg er dypt inne i. Men husker shootouten på slutten, har ikke lest boka men Ellroys slutt høres mye bedre ut. Kan Ellroy sammelignes med Dennis Lehane? Har hatt godfot for noen av hans bøker og innbiller meg at de spiller på samme banehalvdel

Ingen Grenser var bra som forventet, synes det var postitvt det var så lite fokus på Lars til fordel for deltagerne, det skulle bare mangle. Bra folk de har funnet, jeg skal se resten; veldig inspirerende greier. Foreløpig favorittdeltager er Tare som til tross for å være nesten døv og blind både er mobil og sosial som noen. Han stilte til nettmøte etter programmet i går sammen med Siv, les svarene her

Bare å begi seg ut på en sånn tur med rullestol, amputerte bein, kronisk svimmelheit, ms etc er helt vilt men det gikk jo selv i ulendt terreng!

Kan Ellroy sammelignes med Dennis Lehane?

Kanskje litt. Lehane er en liten spurv i forhold. Ellroy skriver (i økende grad; han begynte meget streit) en jazzlyrisk, fragmentert, grovkornet voldspoesi på grensen av postmodernisme; mye av nytelsen i en Ellroy-bok er nettopp språket. Lehane er en kompetent med språklig dødskjedelig forfatter hvor omtrent all maten ligger i handlingsforløpet; husker ikke helt hva jeg synes om dialogen hans.