Det finnes selvsagt en mer pessimistisk innfallsvinkel, som sier at kløften mellom kultureliten og den folkelige majoritet blir stadig videre. Ja, det er ikke slik at vi knyttes sterkere sammen gjennom nye former for kvalitets-TV. Og det er heller ikke slik at folket er på vei inn i eliten bare fordi de spaserer på operataket. I stedet er det kultureliten som invaderer folkets siste bastion, TV-apparatet, slik de en gang invaderte kinosalene med sine arty-farty franske nybølgefilmer på 60-tallet.

Mnja. “Invadering”, jeg vet ikke helt. Som han sier selv, det skorter på seertallene for det meste om dagen, gjør det ikke? Selv om trenden går mer og mer i retning påkostede realityserier av ymse kvalitet (og la meg være den første til å innrømme at jeg har mine favoritter også innen den sjangeren), tviler jeg på at vi er nær enden på visa for drama/komedier/krim. Så hva er egentlig poenget hans? At – i visse tilfeller – middelmådige serier, som tidligere trakk haugevis av folk til TV-skjermene, nå blir erstattet av programmer med høyere, kremt, kunstnerisk kvalitet? Som heller ikke evner å samle folket foran skjermen?

Jeg ser hva han sier om polarisering av fjernsynspublikummet, men kjøper ikke helt idéen om at det er fullt så svart-hvitt. Som du nevner, Tine, “vi” ser da ikke bare på Mad Men. I og med at de over dammen opplever en ganske generell seerflukt, synes jeg det blir for enkelt å si at det er kulturelitens programmer som skviser ut noe som helst. Ratings er jo bransjens religion, så flertallet får som oftest det flertallet vil ha. Man kan heller ikke se bort fra streiken i vinter, heldigvis-overstått-bank-i-bordet!, og at realityoppsvinget muligens/forhåpentligvis vil flate ut om en stund. Eller oppsvinget i DVD-salg, nedlasting, bla bla bla. Med firetusenogtrettifjorten kanaler i USA, vil det vel uansett være rom for det meste. Selv gleder jeg meg uansett til høstprogrammet starter for fullt, med full spredning på “elite-folkelig-harry-skalaen”. Det blir spennende å se hvordan seertallene vil fordele seg utover sesongen, og om de store kanalene roer avtrekkerfingeren en smule når det gjelder hvilke serier som får en sjanse til å etablere seg. Jeg tror ikke akkurat TV-sjefene har gjort seg selv noen tjeneste ved å være så triggerhappy som de har vært de siste par årene – det hjelper neppe på tilliten at serier kanselleres i hytt og pine, i flere tilfeller før de rekker å avslutte sin første sesong.

Et lite hjertesukk til slutt, til den mer snobbete delen av Godøs elite: Det er faktisk lov å bare la seg underholde også. Ihvertfall innimellom.

Som han sier selv, det skorter på seertallene for det meste om dagen, gjør det ikke?

Dette stemmer faktisk ikke. Har ikke noen tall å slå i bordet med akkurat her og nå, men nordmenn ser mer på TV enn noen gang, og jeg tror ikke det blir mindre nå etterhvert som alle må over på digital. Men det er en digresjon.

Det finnes helt klart ‘godkjente’ serier (sopranos, wire, spaced) som kremt kultureliten kan skryte av at de har sett på DVD/kjøpt på Itunes og på den måten distansere seg fra folk flest som ser på vanlig TV. Herregud så mange sånne samtaler jeg har hatt med folk.

Men noen invasjon er det neppe nei – dette foregår på en annen arena enn broadcasting, og kan eksistere side om side med ratingsjaget til norske TV-kanaler-

Jeg tenkte vel mest på det amerikanske markedet når det gjaldt seertallene, uten at jeg har harde fakta å slå i bordet med selv.

Vi har sett litt på dette på jobben, og dette med fall i tv-seing ser faktisk ut til å være mest en myte. Amerikanere ser fortsatt ca 4,5(!) timer fjernsyn i døgnet. I Norge ser vi 3.

Det er faktisk ikke så lett å finne noen vestilge land med store fall i tv-seingen.

Om bransjen er i krise handler nok det mer om et fall i annonsørmarkedet.